Je suis Charlie er det siste av flere eksempler på varemerkesøknader som inngis i kjølvannet av tragiske hendelser. Ville merket latt seg registrere i Norge?

14. januar 2015

Etter terrorangrepet mot den satiriske avisen Charlie Hebdo i Paris 7. januar 2015 ble slagordet «Je suis Charlie» tatt i bruk for å vise avsky mot handlingene og til støtte for ytringsfrihet og de rammede. Slagordet spredte seg raskt og ble benyttet på blant annet tekstplakater i demonstrasjoner og som emneknagg og profilbilder i sosiale medier.

Allerede dagen etter terrorangrepet, 8. januar, ble en varemerkesøknad for «Je suis charlie» inngitt i Benelux. Søknaden fikk en del oppmerksomhet og ble kort tid senere trukket, men søknaden reiser en del interessante spørsmål.

Det er ikke første gang slagord eller referanser til tragiske hendelser er forsøkt registrert som varemerker. Etter at Malaysia Airlines flight MH17 ble skutt ned over Ukraina i juli 2014 ble MH17 søkt registrert som varemerke i flere jurisdiksjoner. Tidligere har for eksempel «September 11, 2001» og «Boston Strong» blitt søkt i USA, hvorpå begge ble nektet registrert. USPTO argumenterte i sistnevnte avgjørelse for at «because consumers are accustomed to seeing this slogan or motto commonly used in everyday speech by many different sources … the mark fails to function as a trademark.» Slagordet “Occupy Wall Street” ble tilsvarende nektet registrert som varemerke da det ble ansett å referere til en nasjonal politisk bevegelse.

Jeg kjenner ikke til noen tilsvarende eksempler fra Norge, men min vurdering er at en varemerkesøknad for Je suis Charlie neppe ville ført frem her i landet. Je suis Charlie har nok et iboende særpreg i seg selv, og den leksikalske betydningen «Jeg er Charlie» vil neppe anses beskrivende for noen varer eller tjenester.

Hadde merket «Je suis Charlie» blitt søkt registrert før 7. januar ville nok søknaden blitt akseptert.

I dag vil nok imidlertid slagordet neppe bli ansett å oppfylle varemerkelovens krav om særpreg. Tilsvarende USPTOs vurderinger i forbindelse med «Boston Strong» og «Occupy Wall Street» ovenfor vil jeg anta at slagordet vil bli ansett å oppfattes som et slagord for ytringsfrihet som tilhører allmennheten, og at slagordet dermed ikke vil oppfylle funksjonen som en garanti for kommersiell opprinnelse.

En annen mulig registreringshindring vil være varemerkeloven §15, litra a, hvor det bestemmes at et varemerke ikke kan registreres hvis det strider mot den offentlige orden eller moral. I varemerkeloven av 1961 var formuleringen «egnet til å vekke forargelse», og dagens formulering er ikke ment å innebære noen realitetsendring fra dette.

Det foreligger begrenset med norsk praksis, særlig fra nyere tid, der merker er nektet registrert med denne begrunnelse. Det at en aktør skulle få enerett til å benytte «Je suis Charlie» kommersielt og indirekte utnytte den tragiske hendelsen i Frankrike i profitthensyn, vil nok imidlertid lugge litt i de flestes moralske oppfatning.

Det vil nok imidlertid komme en tid hvor disse hensynene ikke lenger står like sterkt. Det er vel i dag ingen som finner det umoralsk at bindersen, som ble brukt som et symbol på samhold og i protest mot okkupasjonsmakten under andre verdenskrig, registreres og brukes som et varemerke.